Deportasjoner

Hjemsendelsen av Hekmatara/Goodarzi familien fra Farsund opprørte veldig mange i det blå blå Farsund. Der er sprengstoff nok i denne stygge saken til å kunne utvikle seg til en internasjonal skandale for fredsprisnasjonen Norge, om myndighetene ikke handler raskt. UNE har utvilsomt en vanskelig og viktig jobb å utføre i samfunnet - men det er svært viktig at de har god kunnskap til arbeidet de skal utføre, et arbeid som bokstavelig talt gjelder liv og død for mange mennesker.

For å vite hva jeg snakket om i møte med muslimer og i debatter i media kjøpte jeg Koranen for 15 år siden og studerte den – samt mye av Haidit. Jeg har også lest veldig mange bøker om Islam for å sette meg inn i religionen. Blant annet har jeg lest alle bøkene til Mark Gabriel, tidligere professor ved Al-Azhar universitetet i Kairo, det mest prestisjetunge Islamske universitetet. Han har også doktorgrad i Islamsk Historie og er en av verdens aller fremste spesialister på Islam. Samme uke han stilte spørsmål ved Islam ble han arrestert og torturert i en hel uke før hans innflytelsesrike venner fikk ham ut, han flyktet til Sør Afrika - ble kristen - fikk asyl i USA - og skiftet navn. Han har skrevet flere svært opplysende bøker om Islam det burde være obligatorisk for alle ansatte i UNE å studere. Dessuten burde UNE invitere ham til å holde foredrag om Islam slik at de kunne lære hva Islam er før de sender flere konvertitter tilbake til bødlene.

Mange av oss med god kunnskap om Islam er rystet over den åpenbare manglende kunnskapen hos UNE om den livsfare evangeliserende kristne konvertitter befinner seg i etter å ha forlatt Islam i Islamske land, og da spesielt i Iran.

På grunn av de ekstreme traumene Amin, Zahra og barna ble påført av UNE ved tvangsutsendelsen, samt det grusomme presset disse menneskene lever under akkurat nå - og ikke minst språkvanskene - har hjelpeapparatet fått mange litt forvirrende meldinger fra disse desperate menneskene som har brutt fullstendig sammen, meldinger vi har tolket etter beste evne.

I Farsunds Avis fredag den 24. januar sår seksjonssjef i UNE Lars Erik Andersen tvil om Amins forsvinning på bakgrunn av Zahras desperate tekstmelding den 16. januar fra Amins telefon – en melding som blir forklart nedenfor her i punkt 5.

Seksjonssjef Lars Erik Andersen fortsetter: «Av grunner UNE ikke er kjent med, valgte familien ikke et opplegg i deres regi.» Dette er helt feil.

Han fortsetter: «Imidlertid valgte familien, inkludert far, dagen etter, altså fredag (17. januar), å reise med buss fra Shiraz til sitt hjemsted (Teheran, red.anm.) Dette er helt feil.

Han sier også: «Ikke alle fremsatte påstander har latt seg kontrollere. De som har latt seg kontrollere, har imidlertid vist seg å ikke medføre riktighet. UNE har ingen grunn til å legge de nevnte påstander til grunn.»

Etter mange runder klarte pastor Jan Hoholm å få roet Zahra såpass, at hun lørdag den 25. januar klarte å skrive på en forståelig måte hva som skjedde etter at de ble utlevert til Iransk politi.

  1. Fakta: Vi vet at familien ble pågrepet i Farsund tirsdag den 14. januar ca. kl. 24.00 av seks personer med begrenset politimyndighet. (Ikke politiet) (Alt er beskrevet i norsk tid.)
  2. Fakta: Vi vet at den livredde gråtende familien påfølgende natt ble kjørt i bil til Oslo for transport fra Gardermoen, med avgang onsdag den 15. januar ca. kl. 14.00.
  3. Fakta: Vi vet er at flyet med familien landet i Shariz onsdag den 15. januar ca. kl. 23.20.
  4. Fakta: Vi vet at familien ble utlevert til Iransk politi den 15. januar ca. kl. 23.45.
  5. Fakta: Det vi nå vet er at politiet på flyplassen i Shiraz satte familien i «arrest» i et hus i området straks etter utleveringen, og at de separerte Amin for seg og Zahra og barna for seg. Det var i den forbindelse den 16. januar, at livredde Zahra i frykt og fortvilelse sendte den første meldingen om at hun var alene med barna, og at Amin var forsvunnet.
  6. Fakta: Det vi nå vet er at familien satt i separate avhør hele torsdag den 16. januar. Derfor mistet familien flyet UNE sier at de hadde betalt for, som tydelig beviser at UNE ikke har den minste kontroll på noe som helst etter utlevering i Iran har funnet, sted slik de prøver å antyde.
  7. Fakta: Det vi nå vet er at familien ble eskortert av «securities» til flyplassen i Shariz fredag den 17. januar. (Sahra bruker ordet securities)
  8. Fakta: Det vi nå vet er at familien ble tvangssendt med fly fredag den 17. januar til Teheran, de reiste ikke frivillig med buss slik UNE feilaktig påstår.
  9. Fakta: Det vi nå vet er at familien samlet ble eskortert av «securities»  til flyet som tok dem til Teheran fredag den 17. januar.
  10. Fakta: Det vi nå vet er at «securities» ventet på dem ved ankomst i Teheran fredag den 17. januar, og at de ble tatt inn i nye avhør.
  11. Fakta: Det vi nå vet er at Amin skjønte at han ville bli fengslet.
  12. Fakta: Ingen har hørt noe fra Amin siden, hverken kona, barna eller noen av vennene i Norge.
  13. Sannsynlig teori: Siden ingen har hørt noe fra Amin på ni dager (søndag) må vi dessverre anta at Amin enten er blitt arrestert av politiet og fengslet for sin kjente konvertering og evangeliserende virksomhet på nettet fra Norge slik han selv fryktet, eller så er han har gått under jorda.
  14. Fakta: Det vi vet er at Zahra og barna reiste til venner hun stolte på etter ankomst i Teheran fredag den 17. februar. Hennes venner fortalte at Zahras mor var veldig syk.
  15. Fakta: Det vi vet er at Sara reiste hjem til sin mor fredag den 17. januar - eller dagen etter.
  16. Fakta: Det vi vet er at mora ble rasende når hun så at Zahra bar et kors-smykke, og når Zahra bekreftet at hun hadde konvertert til kristendommen. Mora skrek at Zahra ikke lengre var hennes datter og at hun ikke lengre hadde plass i familien. Hun skrek også at hun ville ødelegge Zahras liv, og at hun like gjerne kunne drepe Zahra i følge Sharia lovene. For de som har kjennskap til Islam vet at dette er en helt normal og vanlig reaksjon, noe UNE burde vite.
  17. Fakta: Det vi vet er at Zahras visste at hennes mor og bror visste hvor Zahra hadde vært før hun kom til sin mor, og at hennes mor og bror anga stedet til politiet. Derfor måtte Zahra og barna gå i dekning et annet sted.
  18. Fakta: Zahra og barna er i en sjokklignende tilstand og lider av totalt psykisk sammenbrudd etter de enorme traumene UNE har utsatt dem for ved tvangsutsendelsen. Det tas ingen hensyn til Zahras traumatiserte psyke og hennes manglende språkkunnskaper, tvert imot brukes det imot henne.
  19. Fakta: En «internasjonal» advokat hun har kontaktet har fortalt Zahra at hun og barna må glemme mannen og faren Amin, og forlate landet snarest. Tenk dere i barnas sted som får en slik grusom beskjed – glem pappaen din og røm landet – kan leserne forestille seg dette? UNE trekker bare kynisk på skuldrene og sier nok iskaldt: Vi tror det ikke - selv når dramaet utspiller seg rett foran våre øyner.

Vi opplever det som arrogant når UNE`s seksjonssjef Lars Erik Andersen sier at de ser fram til en eventuell stevning, idet det liksom skal gi dem anledning til å presentere sakens faktiske sider som om bare de har de faktiske sidene, samtidig som han fremstiller det slik at alle andre farer med feilinformasjon, myter og misoppfatninger om familiens situasjon, og om forholdene i Iran.

Ethvert oppegående menneske kan selv gå på nettet og lese om den grusomme behandlingen av konvertitter i Iran. Det er rikelig dokumentert. Når vi gang etter gang har lest om hvorledes muslimer behandler konvertitter i våre egne flyktningmottak, er det skremmende om UNE tror at muslimene behandler konvertittene bedre i de fanatiske Islamske land - der konvertittene er fullstendig uten beskyttelse? Dette skulle man selvfølgelig forvente at en seksjonssjef i UNE hadde grundige kunnskaper om.

UNE belyser også et av de store problemene med norsk byråkrati og forvaltning. Forvaltningen har ubegrensede midler i ryggen til juridisk bistand - alle byråkratene har høye lønninger, sikre jobber og feite pensjoner. Og de risikerer absolutt ingenting om de taper eller vinner – de slenger bare ut en påstand og gir deretter regelrett blaffen. Dette medfører at de stakkars hjelpeløse, fattige konvertittene må skaffe seg advokathjelp de ikke har midler til - i tillegg til alle språkvanskene – og slik blir de lett overkjørt. Dermed får de ikke den hjelpen de har behov og krav på. Bare dette vitner om grov urett.

Siste ord er ikke sakt i denne alvorlige saken som kan vokse til en ny skamplett for landet.

Informasjon

Konvertittstiftelsen ble stiftet som en spontan reaksjon etter den brutale utsendelsen av familien Hekmatara den 15. januar 2014.

Websiden, inkludert denne siden er under utvikling og har flere mangler som vil komme til etter hvert.

Vi kan også komme i skade å skrive feil som vil bli rettet opp straks vi blir oppmerksomme på det. Vi håper på forståelse.