Deportasjoner

Arrestert og deportert fra Norge til Iran.

Hvorledes Norge behandler kristne konvertitter som trenger beskyttelse fra forfølgelse, fengsling, tortur og død.

Av Negin Hekmatara.


13 år gamle Negin Hekmataras beskrivelse av arrestasjonen, utsendelsen og problemene i Iran.

En vanlig kveld

I kveld skulle jeg gjør alt klart til i morgen på skolen. Genser, bukse, sokker, smykker og sminke og sånt dilldall. Når alt var klart går jeg og pusser tennene mine og gir mamma, pappa og lillebror godnattklem. Men jeg hadde en dårlig følelse om et eller annet. Viste ikke hva, det var ikke den franske glose prøven, for den hadde jeg øvd på i to uker. Så nå skulle jeg bevise læreren at NEGHEK er god i fransk altså. Men jeg har en dårlig følelse om et eller annet! Jeg gikk og la meg, skrudde av lyset og skrudde på det lille lyset. Også begynte jeg og be til Jesus om at jeg skulle få en super dag i morgen, og då ba jeg om at den dårlige følelsen skulle forsvinne, og så ba jeg selvfølgelig om at vi skulle få lov til og bo i Norge. Så la jeg meg til å sove. Dert var kjempe deilig og lukke øynene mine og bare hvile, for i dag har det vært en lang dag. Akkurat når jeg sovnet og begynte å drømme skjedde det som aldri skulle skje.

De grusomme lydene

Lydene kom, de lydene som aldri går ut av hjernen min. De kom og banket hardt på døra og ropte at vi måtte åpne døra. Mamma var kjempe redd, hun fikk ikke lov til og kle på seg engang. Jeg viste ikke hva som skjedde der ute så jeg gjemte meg under dyna. En dame og en mann kom inn med en lomme lykt og lyste rett i øynene på meg. Hun sa «en av dem er her og ligger og sover» akkurat som om de skulle fange Anders Behring Brevik. Jeg reiste meg og ropte på høyt på Jesus, kjempe høyt. Jeg sa «Jesus hjelp meg» Hun dama kom bort til meg, men jeg gjemte meg under dyna, jeg spurte hvorfor de var hos oss kl. 00:00? Hun svarte: «Vi er de som har fått jobben med å levere dere til bake til landet Iran.» Det var akkurat som om jeg stivna og døde en stund før jeg begynte å hyl grine. Akkurat da begynte jeg og tenke på alle vennene mine og alt som kom i hjernen min. Akkurat da hørte jeg mamma rope «La meg gå bort til barnet mitt i det andre rommet» - men hun fikk ikke lov. Tenk å være i denne situasjonen og ikke få lov til å gå bort til barnet ditt. Jeg begynner og griner når jeg tenker tilbake til den tiden.  Jeg vill gå bort til mamma og pappa og lillebror Ramtin, men jeg fikk ikke lov. Jeg bare dytta meg bort - og gikk til mamma. Hun bare grein, hyl grein. Jeg hater de folkene tenkte jeg. Jeg var i sjokk akkurat som om alt var en drøm. Kan noen bare våkne meg og si til meg at jeg har hatt mareritt?

De sa til mamma og pappa at de skulle gå ned til bilen, for der skulle de fortelle noe til dem. Mens meg og Ramtin skulle bare være oppe. Mens vi satt oppe med to vakter og så på hverandre sa han mannen «du kan jo gå og pakke noen få ting du vil gjerne ha med deg.» Jeg sa «jeg vil ha med meg alle vennene mine og lærerne og alle i Farsund.» Han sa «Jeg forstår det, men vil har ikke verdens beste tid, så hvis du ikke vil pakke, pakker jeg for deg.» Jeg sa «Du må ikke si at du forstår det. For du forstår ikke hvordan jeg har det akkurat nå.» Og så gikk jeg ut av stua. Og rett etterpå kom begge vaktene etter meg. Jeg gikk inni rommet mitt og bare lukka rommet. Jeg viste ikke hva jeg skulle pakke. «Hva skal jeg pakke tenkte jeg.» Og så kom hun inn. «Du må begynne å pakke.» «Jeg gjør det, bare gå ut.» Hun gikk ikke ut. Og da kom en annen dame opp og sa «Nå kan barna komme ned» Kom sa hun. Vi gikk ned, på vei ned ville jeg bare rømme vekk, i fra de snørr dammene. De ser svake ut, men de har pepper spray, og pistol. Så jeg gikk bare helt vanlig ned. Der så jeg en stor bil. De åpna døra og mamma og pappa satt der inne. Pappa så på meg og sa at jeg skulle komme bort til han sitte på fanget, jeg gikk bort til han. Jeg begynte å grine. Mamma gikk opp først for og pakke sine ting, så skulle pappa også meg, og til slutt Ramtin.

Jeg kunne ikke forstå dette. Dette er slutten på livet mitt og slutten på alle vennene mine. Komme til et fremmet land der jeg ikke kjenner noen. Kan ikke snakke språket og kan ikke skrive. Ja, dette er barnet beskyttelse de på Barnevernet kaller liksom. De beskytter ikke meg akkurat nå. This is my Life. Og miste venner og lærere og byen min og alle tingene mine. My Life kan jeg kalle det for. Hva tenker vennene mine når de hører at Negin har flyttet her i fra. Jeg aner ikke. Jeg vil bare dø, her og nå bare dø, så kan de ta med en død 13 åring, så blir de glade. Jeg tror jeg sover og drømmer. Kan noen våkne meg.  Akkurat da så jeg en av vennene til mamma og pappa. Jeg ble kjempe glad jeg begynte og vinke og han så meg. Han stoppa bilen og kom bort, men de dritt folkene ville ikke åpne opp. Han gikk bort til bilen sin og ringte til kona si og mammaen sin. Når han kom bort en gang til kom heldigvis mamma også ned i fra huset etter og ha pakka sine ting, og da sto vennen til mamma og de der. Og da begynte hun og grine og ropte på hann og da fikk hun klemme han noen få sekunder, og etter det fikk vi ikke lov til å gjøre noe. Jeg satt i bilen også spurte jeg om jeg kunne skrive en melding til min aller beste venn. «Tja, Jeg vet ikke, jeg må spørre de andre. Så etter noen minutter sa han «ja, du kan det hvis jeg kan se hva du har skrevet etterpå.»
Jeg sa «ja, det er greit» Så begynte jeg og skrive:

Thea, æ er kjempe glad i deg. Jeg reiser nå. Be for meg, hils til alle de på skolen og si at jeg er kjempe glad i de. Skal ringe deg senere. Be for meg kjempe masse. Si til alle på skolen at jeg elsker de så høyt at jeg tenker på de hvert eneste millisekund. Jeg skulle ønske jeg kunne være med på stevene neste uke. Skulle ønske jeg hadde tid til å klemme deg så hardt og aldri slippe deg. Si til Vårin at jeg er glad i hun og Sunniva. Gi alle en stor klem i fra meg. Når du er på LAMØ tenk på meg når du svømmer 400m . LOVE YOU kjempe mye. Kjempe glad i deg, du er best, du vil være min beste venn for alltid, Susanne, og christine, silje.j og A og Amalie.b…….. Kommer til å huske Wacaha. Love you Wacaha girl <3 Be for meg. Prøv og gjør noe stort på Nrk eller hva som helst son at de ikke sende meg til bake. Love you Thea hils til alle. Be for meg.
Love you.

Jeg kunne ikke tro dette, jeg sitter i en bil og prøver og skrive en avskjeds melding. Ja, dette er rettferdighet liksom.

Og så tok de telefonen min. Vi fikk ikke lov til å ringe til advokaten engang slik at han skulle stoppe reisen vår. Vært fall vi fikk ikke mobilene før kl 6:00 og da var i Oslo nesten. Og da måtte jeg så på do. Da kom to vakter med meg inn i bensinstasjonen. Og da venta begge vaktene ute, og jeg ville inn, men jeg fikk ikke lov til å lukke døren. Jeg synes det var kjempe flaut. 

Før vi skulle sitte på flyet sa jeg til dem «Dere gjør en ulovlig jobb nå» og at de risikere livet våre. Men de sa «Nei, vi lover deg at du kommer til landet dit trygt, og at det ikke skjer noe der.» Men det var ikke sant. 

Nå skulle vi sitte i flyet i fra Oslo til Tyrkia og Mamma var kjempe stressa og var i sjokk, og astmaen hennes hadde blitt verre. Og det så ut som om hun skulle dø. Og hun hadde mistet Asma sprayen hennes. Og en av de som jobba på flyet sa at de ikke kunne fly før ambulansen kom og henta mamma. Og akkurat da trakk PU sjefen Geir Svein en av de som jobba på flyet og sa «Ikke tro på henne, hun er en av utlendingene i Norge som skal bli sendt ut og hun spiller bare.» Og etter det kom ikke en av de som jobba på flyet for å spørre hvordan mamma hadde det. Og når vi var i Tyrkia: Istanbul sto vi og venta på neste flyet sto det en tyrkisk ung jente som solgte mobil deksler, og sjefen Geir Svein gikk og kjøpte en brus til hun og hun sa «No, I dont drink Cola» og da sa han det går bra, jeg kan bytte det med vann. Så de behandler noen de ikke kjenner så bra, og vi som har bodd i Norge i fem år skal bli behandlet som hunder.

Når vi landet i Iran: Shiraz sa politiet som tok oss i mot at politiene i fra Norge var i landet ulovlig og at de måtte forlate landet umiddelbart.   

Nå sitter jeg her og skriver om det grusomme som jeg har opplevd. Men det er ikke bare det som er grusomt. Der som er verst av alt er at jeg og mamma og Ramtin ikke vet hvor Pappa er. Familien vår har blitt sprettet i fra hverandre. Vi vet ikke hvor han er! Det kan være at han er i fengsel eller om de har drept han. Jeg kan ikke se for meg at de har drept han.

Og så sitter jeg her i et hus, et mørkt hus. Som er kal og skitten og full av kakerlakker og mus. Huset lukter som en grav. Det er som om det er et menneske som har død her, og ingen har sett han/hun på 10 år. Jeg sitter her og kan ikke gå på skolen. Jeg savner faktisk skolen og barna på skolen. Jeg har lyst til å komme tilbake til dem og bare gå rett inn i klassen uten og si i fra at jeg har kommet tilbake til Norge. Og bare klemme alle. Jeg ser for meg det, og det hadde vært så gøy. Men jeg kan ikke tro dette enda at jeg er her og at de er der på den andre siden av verden. Det er akkurat som om dette er en drøm. Bare det at det kjennes 3D ut. Jeg har aldri i mitt liv grena så mye som jeg har gjort. Det er helt forferdelig og se mamma grine så mye, og Ramtin som er så syk at han mister håret sitt. Han blir nesten skalla. Også er det meg igjen. Ja, jeg er en jente, og jenter har ingen rettferdigheter, de må dekke for håret ellers blir de tatt av politiet. JEG ER REDD AV OG BO HER OG JEG ER LEI AV LIVET MITT. Kan noen bare våkne meg opp og si at jeg har drømt hele tiden. Og bare våkne i min eget seng og skal akkurat til å gå på skolen. Og at pappa er hjemme og at Ramtin ikke har mistet håret, og at Mamma er glad som før og smiler og ikke griner. 

Kan noen våkne meg opp?

Mvh
Negin Hekmatara

Informasjon

Konvertittstiftelsen ble stiftet som en spontan reaksjon etter den brutale utsendelsen av familien Hekmatara den 15. januar 2014.

Websiden, inkludert denne siden er under utvikling og har flere mangler som vil komme til etter hvert.

Vi kan også komme i skade å skrive feil som vil bli rettet opp straks vi blir oppmerksomme på det. Vi håper på forståelse.