Deportasjoner

Etter at Norge tvangsdeporterte denne kristne konvertitt familien til forfølgelse, fengsling, tortur og mulig død i Iran måtte de på ny flykte fra landet i en svært dramatisk flukt som varte i over en måned.

Av Negin Hekmatara.


13 år gamle Negin Hekmataras beskrivelse av de traumatiske ukene i Iran, og den dramatiske flukten fra Iran i februar 2014.

Jeg skriver dette etter å ha vært i Teheran i nesten to måneder. Vi har hatt veldig vanskelige dager her uten pappa, og jeg mister hele skolegangen. Jeg og mamma var hos en advokat her i Teheran, og han sa at vi måtte gå ut av landet så fort som mulig. Da bestemte mamma seg for å gå til en smugler og få ham til og hjelpe oss ut av landet.  Etter noen timer hadde hun fått kontaktet med en smugler som kunne få oss ut.

Dermed måtte vi begynne å pakke igjen, men nå kunne jeg bare ta med meg to bukser og et par gensere - og få andre ting.  Det har vært veldig vanskelig å miste alt jeg eier, og nå skulle jeg bare få med meg noen få ting.

Etter to eller tre dager ringte smugleren om kvelden og fortalte oss at vi skulle reise nå. Vi reiste opp i fjellene. Der snødde det alt for mye til å krysse grensen, det var sent på kvelden og det var mørkt, og soldene passet på grensen. Smugleren fortalte oss så at vi måtte vente noen dager på fjellet. Å, nei tenkte jeg, vi hadde jo ikke annen mat enn litt kjeks og vann. Men uansett, vi ventet i et lite rom i tre dager. Min lillebror Ramtin og jeg var veldig sultene og vi spiste bare litt kjeks.

Etter tre dager skulle vi endelig krysse grensen midt på natta. Det var veldig mørkt, og jeg var redd for å gå fordi jeg ikke så hvor jeg gikk. Plutselig hørte vi noen som falt og en som skrek høyt. En av smuglerne som satt på et esel hadde falt. Eselet hadde sklidd på snøen, mannen ramlet først, deretter falt eselet oppå ham. Han blødde og beinet hans dinglet fra kneet og ned. Han fortalte oss at han ikke hadde følelse i beinet sitt. Jeg synes det var veldig skummelt, det var egentlig helt sinnssykt. Mamma ba for ham, og han ble sendt tilbake med en annen smugler på et esel. Vi fortsatte videre i mange timer. Ramtin var trøtt og sulten og klagde som vanlig. Jeg var i mine egne tanker, og bare så på mamma og Ramtin.

Fire ønsker

Jeg bare ba: «Kjære Jesus, jeg har bare fire ønsker.
Det første er at vi skal komme trygt til nabolandet.
Det andre er at Norge vil ha oss tilbake.
Det tredje er at jeg skal gå til bake til mine venner og gi dem en kjempe god klem.
Det fjerde er at jeg ønsker at vi endelig skal få leve i fred og ro i vår familie.

Etter at vi var fremme måtte vi gå fort til en vei der politiet inspiserte lastebiler, trailere og busser. Da skjønte jeg ingen ting. Hvorfor er vi her og ikke i nabolandet. Jeg skulle til å spørre hvorfor, da huket alle seg ned, og en av smuglere dro meg og ned på bakken. Det var politiet og jeg fikk en helt forferdelig følelse, jeg trodde det var politiet som skjøt noen eller om de hadde sett oss. Jeg skalv og var kald. Ramtin grein og var kald, og mamma kan jeg ikke beskrive for hun var veldig dårlig. Etter at politiet gikk videre løp vi videre. Vi skulle gå en og en med smuglerne. Først gikk mamma - deretter meg og til slutt min lillebror Ramtin. Vi var veldig forsiktige slik at politiet ikke skulle se oss. Vi satt i en time før jeg skulle gå. Klokka var tre på natta, Ramtin hadde sovnet og mamma og jeg var i bønn.


Negin Hekmatara i fluktklærne hun brukte under den dramatiske flukten over grensen.

Når en av smuglerne kom og fortalte meg at jeg skulle gå over grensen, ville jeg spy fordi jeg var så sulten og trett. Jeg måtte ta på meg lue og en genser slik at jeg så ut som en gutt. Vi fikk beskjed om at vi skulle gjemme oss under en lastebil. Jeg trodde jeg skulle dø, tusen tanker surret i hodet mitt - dersom dette betydde at jeg skulle dø vil jeg aldri se vennene mine igjen. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle ligge under en lastebil. Jeg tenkte at vennene mine kanskje vil tro at jeg er sinnssyk som hadde slike tanker.

Jeg og en mann som så ut som en Ninja gikk under lastebilen. Vi fikk beskjed om at vi måtte ligge på magen, og at vi måtte gå med armene våre som soldater når vi kom over grensen. Jeg var redd, men jeg føler meg litt tøff når jeg tenker tilbake - jeg som satt på en metallstang under en lastebil på siden av bilhjulene. Smugleren fortalte meg at jeg ikke måtte gå av før en annen mann kom under lastebilen og hentet meg. Deretter gikk han. Jeg satt der og var livredd - jeg risikerte livet mitt - men det var verdt det. Jeg ba og ba; Jesus hjelp meg slik at jeg, mamma og min lillebror Ramtin kan komme trygt over grensen.  Dette var jo helt sykt, tenk om jeg hadde falt og lastebilen kjørte over meg, eller om politiet inspiserte lastebilen og at de skulle få øye på meg. Jeg var kvalm av frykt, men jeg holt meg fast i et eller annet slik at jeg ikke skulle falle av avlastebilen som stoppet flere ganger for inspeksjon. Hver gang bilen stoppet, stoppet hjerte mitt også, men heldigvis hjalp Jesus meg.

Plutselig så jeg to øyner. Jeg ble veldig redd fordi jeg først trodde det var en av grensevaktene som sjekket lastebilen, men det var heldigvis han som skulle hente meg. Han sa ingenting før jeg spurte om det var han som skulle hente meg. Han bekreftet dette og ba meg å følge etter ham. Jeg skyndte meg og gikk etter ham, og da jeg var på bakken igjen og fikk puste ut takket jeg Gud og Jesus som hadde passet på meg. Så gikk vi, han fortalte meg at jeg skulle gå slik at jeg så ut som en gutt.

Deretter gikk vi til en minibuss der jeg skulle sitte til mamma og min lillebror Ramtin kom etter. Det var veldig kalt i minibussen, og sjåfør røykte tett. Jeg følte at jeg jeg holt på å bli kvalt, det var helt forferdelig. Mens jeg satt der og hadde det så vanskelig ba jeg om at min lillebror Ramtin skulle sitte stille og ikke ramle av lastebilen, og at mamma også skulle komme trygt fram. Så sovnet jeg av ren utmattelse, og jeg drømte igjen om det samme jeg drømmer hver eneste natt - at jeg er kommet tilbake til vennene mine i Norge og svømmer og går på skolen igjen, og at alt er normalt som før. Skulle ønske drømmen min kan gå i oppfyllelse. Så våknet jeg opp av stemmen til min lillebror Ramtin. Jeg ble så glad for at han også hadde kommet seg trygt over grensen og at ingenting hadde skjedd med ham. Nå satt vi og ventet på at mamma også skulle kommer over grensen. Vi syns hun brukte veldig lang tid, men til slutt kom hun, nå var vi endelig sammen igjen. En av drømmene mine var oppfylt, jeg var så glad.


Familien endelig gjenforent etter over en måneds traumatisk adskillelse i Iran der kona og barna var adskilt fra mannen Amin, og ingen visste om hvorledes det gikk med hverandre fordi Amin ikke hadde fått telefonen sin med på flukten. De var alle på vill flukt i over en måned før de til slutt kom seg ut av landet - igjen. De er tydelig preget av sine traumatiske opplevelser.

Nå måtte vi kjappe oss for og rekke bil til Istanbul, en tur på 18 timer. Jeg hadde så vondt i hodet, beina og ryggen at jeg trodde jeg skulle bli lam. Jeg hadde så vont i hodet at jeg trudde jeg skulle dø og jeg gledet meg til å endelig komme frem, ligge i en seng og bare sove.

Når vi kom til Istanbul kom pappa og hentet oss. Vi var veldig skitne etter flukten under lastebilen. Jeg var så glad for at familien vår endelig var samlet igjen. Etter at vi var fremme sov vi alle for vi var alle veldig trette. Dagen etter ringte mamma og pappa til sine venner i Norge og sa at vi er gjenforenet med pappa igjen, De ble alle veldig glade.

Nå har jeg bare tre ønsker igjen. Kjære Jesus, jeg har bare tre ønsker.

  1. At Norge vil ha oss tilbake.
  2. At jeg kan gå tilbake på skolen til alle vennene mine og gi dem en kjempegod klem.
  3. At vi får ro og fred i familien for engang skyld uten stress.

Med vennlig hilsen
Negin Hekmatara

Informasjon

Konvertittstiftelsen ble stiftet som en spontan reaksjon etter den brutale utsendelsen av familien Hekmatara den 15. januar 2014.

Websiden, inkludert denne siden er under utvikling og har flere mangler som vil komme til etter hvert.

Vi kan også komme i skade å skrive feil som vil bli rettet opp straks vi blir oppmerksomme på det. Vi håper på forståelse.